Filmer som bør sees

 

 

Shooting Dogs:

 

April 1994. Rwanda er på randen av borgerkrig- Situasjonen er spent, men livet går sin vante gangpå skolen der Joe underviser. Han er en ung og idealistisk lærer på en britisk misjonsskole i hovedstaden Kigali, der Fader Christopher (john Hunt) er overhode

 

Plutselig bryter helvete løs. Hutu - millits begynner brutalt å slakte ned tutsier. Tusenvis av tutsier søker tilflukt på misjonsskolens område, der også en liten belgisk FN - delegasjon er stasjonert. Men tryggheten fra FN - soldatene viser seg å være syltynn. Soldatene han kun mandat til å overvåke situasjonen, ikke til å gripe inn i den. Tutsiene opplever at hele at hele verden vender denm ryggen. Og utenfor det spinkle gjerdet samler hutuer seg med bloddrypende macheter.

 

Filmen er basert på virkelige hendelser fra folkemordet i Rwanda og innspillingen er lagt til skolen der det virkelig skjedde. Mange av de involverte i folmen opplevde folkemordet på kroppen og mistet flere av sine nærmeste under tragedien

 

 

 

 

 

Hotel Rwanda:

 

Basert på den virkelige historien om en samvittighetsfull mann som gjorde det resten av verden unnlot: å gripe inn og redde liv under folkemordet i Rwanda.
 
Filmen «Hotel Rwanda» er som en kniv i samvittigheten til en samlet, vestlig verden, som i 1994 lot folkemordet i Rwanda få utspille seg uten inngripen. I stedet for å stoppe galskapen ble FN-styrkene beordret ut. Etter hundre dager lå én million maltrakterte lik igjen i gater og på veier, på jorder og i grøftekanter.
 
Hotellmannen Paul Rusesabagina var hutu, og kunne ha reddet seg selv da hutuopprøret utartet til massakre og folkemord i 1994. Men hans kone og hennes familie var tutsier. Som hotellmann var han vel bevandret i diplomatiets og de gjensidige gavers og tjenesters kunst. Det var kunnskaper han brukte til siste, dyrebare dollar og whiskydråpe da han med ett befant seg som bestyrer av den fredede oase Les Mille Collines - hotellet som han i en kombinasjon av mot og desperasjon omgjorde til ly for vettskremte, forfulgte mennesker av alle raser og aldrer.
 
Å få en beretning om dette til å fungere som film, er ingen opplagt sak. At den må bli opprørende, hjerteskjærende og nesten ikke til å bære, gir seg nærmest selv. At den gir inntrykk av vederheftighet i det store og hele, er resultat av omhyggelig manus og iscenesettelse. I bunnen ligger det menneskets beretning - hotelldirektørens - som den grunnleggende, røde tråd gjennom kaos.
 
Det hadde holdt. Derfor er det uforståelig og ødeleggende at filmskaperne har funnet det nødvendig å legge på litt «ekstra» melodrama. Litt «Sound of Music» i scener om tap og gjenforening, flukt og redning - forsterket av forenklinger, gjentagelser og symfoniorkester.
 
Det svekker filmens ellers omhyggelig oppbygde autentisitet, og den rystende effekt den «rene» historien har i seg selv. Så det holder.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anders Roulund © 2009 • Privacy Policy • Terms of Use

info@burundivenner.no